En trettiårig alenemor i Norge, har opplevd det fryktelige, at hennes 2 barn, en gutt på 4 og en pike på 5 år, ble fratatt henne og plassert i hvert sitt fosterhjem, hvor piken ble utsatt for alvorlige overgrep, uten at moren kunne gjøre noe for å hjelpe henne. Gutten gikk det bedre med. Han kom til bra folk.

Den forutgående sak hadde pågått en tid. Mor bodde i eget hus med barnene i en landkommune, og klarte seg bra, men hun trengte litt hjelp, som hun hadde rett til å få fra det kommunale barnevern. Jenten har epilepsi, og bivirkninger på grunn av medisineringen, men epilepsien er under kontroll. Jenten var grei, åpen, blid og smilende, og det virket som om hun var foran sin tid i utvikling. Gutten var litt mer aktiv enn andre barn, og det er mistanke om hyperaktivitet. Gutten var grei. En foretaksom, litt alvorlig liten herremann, som oppførte seg pent. Den lille familien hadde det bra, etter vurderingene til deres omgangskrets av naboer, familie, venner og annet nettverk. De hadde stor enebolig med stor tomt og mange husdyr. Mors onkel bodde sammen med dem, barna kalte ham "Bestefar". Det virket som om det oppsto et tilspisset forhold mellom moren og barnevernet, og det endte med at barnene ble tvangsfjernet fra hjemmet i begynnelsen av november 2001. Den lille familien var nettopp kommet inn til en kosestund med varm kakao og varme boller, etter noen muntre timer i akebakken, da en mannlig og to kvinnelige barnevernsarbeidere, assistert av to uniformerte politimenn kom for å hente barnene uten varsel. Mor forsøkte rent symbolsk å sperre adgangen til huset for overmakten, men ble slengt 4 trinn ned trappen på den hardfrosne bakken, hvor en politimann kastet seg over henne, og la henne i jern, mens den femårige piken så på.
(Sikkert et minne for livet).

Barnene var borte, og det ble en tung tid og en trist Jul for Mor. Hun var slått ned, men reiste seg igjen, og innstilte seg på en annen tilværelse, og å ta kampen opp for å få barnene tilbake. Huset sitt kunne hun ikke sitte med uten den inntekt, som fulgte med barnene, og hun var nødt til å selge sitt hjem med tap, men klarte å skaffe seg en leilighet i en annen kommune. Barnene fikk hun besøke noen ganger i fosterhjemmene. Men ikke så ofte, som hun hadde rett til. Gutten gikk det bra med så hun, men hun var bekymret for piken, som viste tegn på at hun ikke hadde det godt. Men av frykt for represalier torde hun ikke si, eller gjøre noe. Og slik fortsatte det fram til slutten av august 02.

Den 30.08.02 mottok mor et brev fra barnevernet i den kommune hun bodde i før, og hvor tvangsfjerningen foregikk, med melding om at man hadde vedtatt å flytte piken til et annet fosterhjem. Brevet er meget langt og går ut på å legitimere og rettferdiggjøre vedtaket under henvisning til flere lover og bestemmelser, og er sikkert formelt korrekt. Grunnen for vedtaket er ikke tydelig angitt, men det vises til at fosterforeldrene ikke er de rette til å ta seg av barnets problemer. Men ikke noe om hva disse går ut på, eller hva galt fosterforeldrene har gjort.

Men kort tid etter ble hun innkalt til møte i barnevernet i samme kommune, og fikk en del muntlig informasjon om hva dette gikk ut på, og fikk visshet for at hennes engstelse for datteren var meget berettiget. Den samtale kan vi ikke gjengi, på grunn av manglende dokumentasjon, Noen dager senere mottok hun fra sin advokat, kopier av en omfattende korrespondanse mellom barnevernet i hennes tidligere hjemkommune, og barnevernet i fosterhjemskommunen hvor piken ble plassert, og den stedlige tjeneste for barne- og ungdomspsykiatri. (BUP)Vi gjengir deler av denne korrespondansen etter tillatelse og fullmakt.

I brev fra BUP av 06.06.02 til hjemkommunen redegjøres det for undersøkelse av piken, Det lyder:

"Viser til brev datert 16.05.02, der De ber BUP vurdere korleis fosterheimsplasseringa fungerer for jenta, opp mot hennar behov.

Rapporten frå observasjonen av jenta vil bli sendt i etterkant. Vi legg ved eit utdrag frå journalnotatet etter samtale med fosterforeldra, samt eit samandrag av svar fosterforeldra har gitt på CBLC-skjema, som kartlegg barns psykiske og fysiske helse.

Første samtale med fosterforeldra var 05.04.02 i fosterforeldras heimkommune. Denne kom i gong etter fleire telefonar frå fosterforeldra der dei gav uttrykk for å vera i ein vanskelig situasjon. Samtalen blir vurdert som ein krise/støttesamtale med fosterforeldra. I samtalen gav fosterforeldra uttrykk for frustrasjon som gjekk ut på at dei hadde fått plassert eit anna barn enn det dei hadde hatt forventningar om, og var blitt førespeila av barnevernstenesta. Vidare at dei mangla opplysningar frå barnevernstenesta på kva jenta hadde vore utsett for. Dei hadde og i den situasjonen vanskelig med å setja grenser, gav uttrykk for at straff ikkje virka på jenta. Fosterforeldra sa at dei på dette tidspunktet hadde vanskar med å meistra kvardagen samen med jenta. Fosterforeldra fekk i samtalen råd frå BUP om å laga trygge rammer rundt jenta, laga situasjonar så forutsigbare som mogeleg.

I etterkant av denne samtalen hadde me omtrent daglege kontaktar med fostermor, der fostermor gav uttrykk for å væra svært fortvila på grunn av jenta si åtferd. I telefonen den 08.04.02 opplyste fostermor at når dei hadde bedt jenta vera på rommet i ein periode, hadde ho onanert slik at ho vart, i følge fostermor, blålilla i underlivet og lukta sterkt. Fostermor ynskte i denne perioden å få jenta medisinert. Etter drøfting på BUP gav vi råd om at familien tok kontakt med kommunelege og at han burde vurdere jenta i høve til akuttinnlegging på Barneposten ved BUPA på sykehuset.

Neste samtale med fostermor var 17.04.02. I denne samtalen opna fostermor med at ho hadde oppdaga at jenta hadde makk, og fostermor sa at ho opplevde jenta som "avskyelig", og hadde vanskar med å ta i henne. I denne samtalen karakteriserte fostermor jenta med følgjande ord : "Ond, at ho sette fosterforeldra opp mot kvar andre, at ho reagerte unormalt på alt, at ho var heilt galen, sjalu på alt og alle." Fostermor gav og uttrykk for at ho var flau over jenta og at jenta var frekk med ungar og vaksne i nabolaget, samt når dei var ute blant folk spelte ho ved å gje fostermor klem og sei at ho var glad i henne. Prøvde i samtalen å ha fokus på kva som fungerte bra/betre sidan sist. Fostermor sa at dusjing/stellesituasjon var blitt betre, at jenta hadde og reagert sterkt dei dagane fostermor var borte for å vera med under rettssaka. Jenta hadde då leita etter henne, var begynt å tisse på golvet osv. På slutten av denne samtalen fekk fostermor tilbakemelding frå observasjonen som var gjort av jenta i timen, der det vart opplyst at jenta fungerte på eitt/toårsstadiet, måtte ha godt tilrettelagte situasjonar for at tiværet ikkje skulle bli for kaotisk for henne, at jenta i liten grad er i stand til å fungere åleine, og vidare at ein ikkje kan stilla same krav til henne som til andre 6-åringer.

07.05.02. hadde vi samtale der begge fosterforeldra var tilstades. I samtalen var det fosterfar som snakka mest, men fostermor bekrefta hans utsagn. Dei opplyste at no var situasjonen blitt svært bra, jenta hadde falt til ro, dette hadde vist seg særleg siste vekene etter at biologisk mor var på besøk. Det var lite episodar ute blant folk, og dei såg mindre av den seksualiserte adferda til jenta. Fosterfar omtalar jenta som omsorgsfull i forhold til fostersøster, at ho leikar, tar seg av henne. Fosterfar beskreiv ein episode der han hadde vore ute på tur med jenta og veslesøstera, og jenta fekk eit epileptisk anfall. Dette anfallet oppfatta far som "spill" frå jenta, og han gav henne kjeft og gjekk frå henne. Då hadde jenta kommet etter og dei hadde ikkje merka nokon reaksjon hos jenta. Dei fortalde på slutten av samtalen at dei hadde fått eit heilt anna syn på jenta og no var alt bra.

Siste samtale fant stad her på kontoret 28.05.02. Begge fosterforeldra var til stades. Dei opplyser at situasjonen rundt jenta har stabilisert seg, og dei har ikkje problem med å meistra situasjonen, og dei ser no på jenta som sitt eige barn. Dei opplyser at jenta har begynt i barnehage, og fått svært positiv tilbakemelding etter tre dagar. Fostermor hadde vært med jenta første dag, andre dag vinka jenta "hade" etter ti minuttar, hadde då vore åleine der heile andre og tredje dag.

I følgje fosterforeldra er jenta og fostersøstera blitt svært knytta til kvarandre. Fostersøstera spring inn til jenta kvar morgon. Dei opplyste at jenta no leikar godt med andre nabobarn, fostermor opplever at ei nabojente på 4 år prøver å få jenta til å gjera "gale" ting ho ikkje har lov til, og jenta kan og gå rundt og tigga om mat i nabohusa. Dei er opptatt av at jenta får regelmessige måltid under fast struktur. Det vert og vidare opplyst at dei same dag hadde vore på helsestasjonen med jenta, og helsesøster hadde gitt tilbakemelding på at ho opplevde at jenta hadde endra seg positivt i denne perioden.

Brev frå Barneverntjenesten i fosterheimskommunen til jentas heimkommune datert 07.06.2002 : Vedr: Evaluering av fosterheimsplassering av jenten.

Visar til dykkar brev datert 23.05.02 ang. Evaluering av fosterheimsplassering av jenta.
De ber i brevet om "skriftlig tilbakemelding på korleis de vurderer at plasseringa fungerer for jenta opp mot hennar behov."
Barneverntjenesten i fosterheimskommunen kan ikkje gje nokon konklusjon på dette då me har vore for lite inne i saka og kjenner for lite til jenta sine behov. Me vil likevel gje ein oversikt over den kontakten me har hatt med familien i forbindelse med jenta.

Barnevernet mottok 16.05.2002 anonym bekymringsmelding ang. jenta. Meldinga gjekk på ei enkelthending. Hendinga er beskriven slik:
Familien var og handla på butikken. Der trefte dei ein kjenning. Jenta tok opp ein pakke med karbonadar og sa at dette ville ho ha til middag. Fosterfar hadde då teke opp ei pølse med frosen hundemat og sagt at det var det ho skulle ha til middag. Meldar reagerte svært sterkt på måten fosterfar sa dette. Det var ikkje teikn til humor i måten han sa det på, og det verka som om han meinte det alvorlig.

Barnevernet mottok ny anonym bekymringsmelding 23.05.2002 på ei anna enkelthending. Denne hendinga vart beskriven slik:
Fosterfar og jenta hadde vore utanfor huset dei bur i. Rett nedanfor huset går ei elv. Ein av naboane høyrde plutseleg skriking. Denne personen såg då fosterfar dra med seg jenta ned til elva og han hadde sagt at dersom ho ikkje var snill ville han dukke ho under i elva. Naboen hadde sagt at dersom fosterfar gjorde dette ein gong til ville han melde han.

Barneverntjenesten vil presisere at meldingane er kome frå to ulike meldarar, og at meldarane ikkje har vore direkte knytt til hendingane. Barneverntjenesten i fosterheimskommunen har informert både Fylkeskommunen og jentas heimkommune om desse meldingane.

Barneverntjenesten har etablert tilsyn i fosterheimen. Tilsynsførarrapport er tidlegare sendt jentas heimkommune.

Barneverntenesta har jobba med å finne støttekontakt/besøksheim for jenta. Dette har me ikkje lykkast med.

Barnevernet vil og nemne episoden der fostermor kontakta tjenestetorget i fosterkommunen i forbindelse med barnehage plass til jenta. Slik me har forstått saka hadde jenta fått plass i barnehage for sommaren. Fostermor hadde informert tjenestetorget om at dei måtte gje beskjed til barnevernet om at jenta hadde fått barnehageplass. I same samtalen hadde ho og sagt at dei ville ha plass i ein av barnehagane nærare heimen. Dersom dei ikkje fekk dette kunne dei ikkje lenger vere fosterforeldre. Denne hendinga fann stad 2.mai-02. Underteikna informerte jentas heimkommune 7.mai-02. Barnevertjenesten i jentas heimkommune hadde då vorte
på fosterheimsbesøk hjå familien same dag, men familien hadde ikkje nemnt noko ang. dette.

Slutt.

Den 26.06.02 meldte Fylkeskommunen, at det var fattet vedtak om at jenten skulle flyttes til annet fosterhjem. Men dette ble ikke gjort før 30.08.02, og Mor fikk først beskjed 31.08.02.

2 uker etter var hun på besøk i det nye fosterhjem, og det var tydelig, at det var bra. Jenten hadde allerede kommet seg betraktelig, og var nærmest som hun var før barnevernet tok henne. Smilet og glimtet i øyet var kommet tilbake. Mor får besøke henne 3 timer hver tredje måned, og det samme gjør barnenes far. Den lille gutten kom også fra sitt første fosterhjem, og er nu på et barnehjem på hjemeignen. Der skal han være en tid før nærmere undersøkelser for evt. Hyperaktivitet, og etter det blir det kanskje et annet barnehjem. Også han får Mor og far besøke hver for seg 3 timer hver tredje måned, men han får ikke lov å ha kontakt med venner og kjente, som bor i nabolaget De nærmeste bare vel 500 m. fra barnehjemmet.

En bra forbedring er det blitt, men Mor har ikke tenkt å gi seg med det, og fortsetter kampen for å få sine barn tilbake. Lykke til Mor. Den vinden som i mange år har blåst barnevernets vei, holder på å snu motsatt vei.
Det kommer stadig avsløringer om barnevernsovergrep. Bl.a. fra Bergen hvor en rekke barnehjem, er blitt gransket for tiden frem til 1980, og alvorlige mishandlinger er avdekket. Mange har fått sin barndom ødelagt, og mange er skadet mentalt for livet. De får nu økonomisk erstatning, men kan det erstatte et ødelagt liv?

Men hvorfor bare undersøke i Bergen frem til 1980, hvorfor ikke frem til i dag? Og hvorfor ikke undersøke alle andre steder hvor det er barnehjem? Og hvorfor ikke undersøke de tusener av fosterhjem over hele landet som har vært, og er der den dag i dag. Og hvorfor ikke gjøre det i alle de nordiske land?

Slå dere sammen, dere som har vært utsatt for slikt, og press på. Om vi kan hjelpe, gjør vi gjerne det.

Red.