Slektsfosterhjem best!
 
Endelig kommer det et forsvar for den evige sannhet, at om barn av forskjellige grunner ikke kan bo og oppfostres hos sine foreldre, så er den langt beste løsning, at de plasseres i sin egen slekt, og ikke hos fremmede uten kontakt med sine egne, som barnevernet har praktisert det i mange år med lite hell, og ofte med tragiske følger. Men nu har en forsker tatt seg av dette, og da er det håp om at den evige sannhet skal bli trodd. Informasjonen kommer fra avisen Nordlys, hvor forskeren uttaler seg.
 
 
Ubegrunnet frykt.


"Det har i alle år vært en betydelig skepsis blant barnevernsfolk, mot å plassere fosterhjemsbarn hos slektninger av de biologiske foreldre. Forsker Amy Holtan mener at frykten er ubegrunnet."
 
Nordlys skriver: "I en fersk doktoravhandling avliver Tromsø-forskeren Amy Holtan en gammel myte om at fosterhjemsbarn helst ikke bør plasseres hos foreldrenes familie. Det har i alle år vært en betydelig skepsis blant barnevernsfolk i hele den vestlige verden, mot å plassere fosterhjemsbarn hos slektninger til en av de biologiske foreldre. Flere titals familier, som Amy Holtan har intervjuet om spørsmålet, har fortalt historier om hvordan de opplevde at barnevernet motarbeidet deres ønske, om å ta seg av barnene. I dag skjer plassering hos slekt for barn under omsorg av barnevernet, bare i 15 % av tilfellene på landsbasis. Holtan mener at dette tallet kan økes. I avhandlingen, som hun nylig forsvarte for doktor polit graden i sosiologi, konkluderer Holtan med, at mye av skepsisen er ubegrunnet. Tvert imot er det mye positivt ved å plassere barnene hos slektninger, sier Holtan til Nordlys. En avtale om fosterhjem er en sosialpolitisk kontrakt, som tar sikte på å integrere vanskeligstilte barn i et stabilt familieforhold. Den kan sies opp med 3 måneders varsel av en fosterfamilie. Holtans undersøkelse viser, at det oftere oppstår et stabilt forhold i slektsfosterhjem. Det slår blant annet ut, ved at fosterforeldre som er i slekt i mindre grad benytter sin rett til å si opp fosterhjemskontrakten med barnet, og at barnets biologiske forelder i betydelig mindre grad, benytter sin anledning til å anke barnevernets beslutning. Slektsfosterhjem har trekk som integrerer barnet i samfunnet i form av tilhørighet til familie og slekt, og barnene ser det som mer akseptabelt å bo hos slekt, forteller Amy Holtan. Det er besteforeldre. onkler og tanter, som i de fleste tilfelle stiller opp, når
det opprettes slektsfosterhjem, Det er en generell erfaring at fosterhjem fungerer best når man får til et godt samspill mellom fosterforeldre og biologiske foreldre, Et slikt godt forhold kan i mange tilfelle lettere oppstå mellom personer med familiebånd. Oftest skjer det innenfor familien til den som har hatt omsorgen for barnet, og det vil i 90 % av tilfellene si moren forteller Holtan. I sitt arbeid med avhandlingen siden starten i 1998, har hun gjennomført 60 grundige intervjuer med fosterbarn, biologiske foreldre og fosterforeldre over hele landet, og hun har utført 200 sammenliknende studier av fosterhjemsforhold, både der fosterforeldrene var slektninger, og der de ikke var det. "
Skriver Nordlys i januar 03.
 
I Radio Notabene har vi i mange år beskjeftiget oss med barnevernssaker, og vi må dessverre si, at vårt inntrykk av barnevernet, er meget dårlig. Vi skal ikke her gå nærmere inn på det. Det kommer i andre artikler siden. Her skal vi konsentrere oss om de forhold Amy Holtan så glimrende har arbeidet med og utredet gjennom mange år, og beskrevet i Sin doktoravhandling. Det er så innlysende riktig, at det er langt det beste for fosterbarn, at de får være hos sine slektninger, og få et naturlig tilhørsforhold til sine egne, på grunn av den solidaritet og toleranse, det er mellom mennesker med de samme gener. Det man tidligere beskrev med uttrykket "Blod er tykkere enn vann". Det er bare noen få tiår siden, at det var helt vanlig at noen barn vokset opp hos besteforeldre, onkler og tanter eller fjernere slektninger, og det var akseptert. Og det gikk bra, uten unødvendig, offentlig innblanding. Mor og far kunne komme på besøk når det passet, og på tross av at noe ikke var helt som det skulle være, så holdt slekter og familier sammen til felles beste, i forhold de selv hadde tatt initiativ til og organisert. Enkelte barn hadde ingen slektninger. Noen av dem ble adoptert av fremmede, og dem gikk det bra med. Andre kon på barnehjem, og det kunne være litt av hvert. Det meget enklere offentlige hjelpeapparat gjorde det beste ut av det, og det fungerte bra. I dag er situasjonen en ganske annen. Det er ikke lenger sykdom, død eller den ytterste fattigdom, som er grunnen til at barn må ha et annet hjem. Nu er det barnevernets unødvendige tvangsfjerning av tusener av barn fra sine foreldre, og plassering av dem i kostbare fosterhjem, som er problemet. Av alle barn som barnevernet tar med loven i hånd, regnes det med at 20 % er nødvendige og uunngåelige. 40 % kunne vært unngått, om det var satt inn lovbestemte hjelpetiltak. De siste 20 % er helt urimelige og urettsmessige. Men barnevernet får rett, og tar seg rett uten nåde. Har de bestemt seg for å ta noen barn, kan intet stoppe dem. De har bemyndigelse til å rekvirere hjelp av politiet, hvis foreldrene ikke frivillig vil levere barnene fra seg, og søker foreldrene hjelp i rettsvesenet for å få beholde sine barn, får de i nesten 100 % av tilfellene også det imot seg og taper i alle instanser på grunn av meget godt betalte psykologer som sakkyndige vitner for barnevernet, og andre psykologer og eventuelle sosionomer som meddommere. Når barnene er fjernet fra hjemmet, anbringes de i svært godt betalte fosterhjem for opp til 30.000 kr. måneden, hvorav det bare betales skatt av en del. Det er god butikk for alle, unntatt foreldrene. Samværsordningene mellom barn og foreldre er som regel en 4 - 6 ganger for året, noen få timer hver gang. Og gjerne med tilsyn, som overvåker barn og foreldre hvert minutt. Slektninger har ikke samværsrett, ikke besteforeldre engang, og søsken i hver sine fosterhjem, blir holdt fra hverandre. Slik er dagens system, og man kan lure på, om barnebarnets skepsis til å anbringe fosterbarn hos slektninger, bunner i frykt for å miste makt, innflytelse, posisjon og arbeidsoppgaver i dagens iskalde, jernharde system, som minner meget om det tidligere sosialistiske Øst-Tyskland, og det er vel den samme politiske ideologi som ligger bak? Staten bestemmer alt, og ordner alt. Familier og slekter er farlige for systemet, og skal umyndiggjøres. Barnene skal være statens. Barnevernsfolkene forstår neppe dette, De virker nok så uopplyste og hjernevaskede, og tror de gjør det riktige. Dagens barnevern er en skamplett på velferdssamfunnet, og det er ganske sikkert, at om noen få år, vil vi være flau av det som foregår i dagens barnevern, som vi nu er flau over samfunnets tidligere behandling av sigøynere og andre "reisende folk", men også i nyere tid over behandlingen av krigsseilerne og krigsbarnene. Vi etterlyser mer varme og medmenneskelighet.
 
Til slutt vil vi anbefale å lese en fortelling fra 1896, som heter "it' no' knussel", (ikke noen smålighet), av Hans Aanrud, som beskriver hvordan forholdene var for over 100 år +siden på landsbygden i Norge. Den handler om 8 barn, som mister begge sine foreldre nesten samtidig. Fattigforstanderen, det var som regel legen, presten eller læreren, skulle finne nye hjem til dem. En meget romslig, velaktet og velstående dame, Martha Svennerud, hadde sagt seg villig til å ta en. Hennes motto var. "it' no' knussel", og det passet bra for henne, Da Martha kom kjørende til prestegården i hestesleden sin, fikk hun høre at barnene hadde trukket lodd om, hvem av dem som skulle få bo hos henne. Det likte hun, og tok på stedet en rask avgjørelse. "Jeg tar hele flokken, It' no' knussel", sa hun. Og slik ble det. Hun for av gårde i rask trav og klingende dombjeller, med alle 8 barn. Fattigforstanderen strålte av glede, svingte med hatten og ropte: "Hurra for Martha Svennerud, It' no' knussel". Barnene hadde mistet både far og mor, men nu hadde de hverandre livet ut. Det forsto man den gangen, men det forstår barnevernet ikke i dag.

Red. Jan.03